Hver kveld pakker jeg dynen om mine to barn, gir de en god klem og sier at jeg er glad i de. Mine barn vet at de har foreldre som er glade i de, som er der for de og som ikke svikter. Hva med nabo gutten, eller hun jenta nede i svingen med de triste øynene? Vet de at foreldrene deres er glade i de? Er foreldrene deres glade i de?
Hvor går grensen for å sende inn en bekymringsmelding til barnevernet? Må vi se at mor slår sitt barn før vi slår alarm? Må vi ha håndfaste bevis før vi tar det steget og ringer? Er det sånn at det er bedre å ringe en gang for mye, enn en gang for lite? Hva med de tilfellene, der det ikke er noe bekymring, og blåmerkene til store søster, kommer av ett aktivt liv? Hva da? Har vi da ødelagt livene deres ved å dytte de under barnevernets lupe?
Mange spørsmål, men hvor mange svar.
Jeg har mine meninger, men de falt i grus, da jeg ble stilt forran ett moralsk dilemma. Det var ikke lenger så logisk hva jeg burde gjøre. Om jeg gjorde det riktige, vil tiden vise.
En ting er i alle fall sikkert. Barna SKAL prioriteres. Deres psykisk syke mor, MÅ komme i andre rekke.
Har vi blitt for slakke til å melde fra? Eller ringer vi for den minste ting+ Ønsker å høre deres meninger og angående dette området.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
Hei Lone.
Du har tatt opp eit kjempe alvorlig å viktig tema. Eg kan sjølv ikkje svara på korleis ein skal gå fram i ein slik situasjon, men er heilt einig med deg, at uansett kva val ein tar, og kva konsekvensar det får, så skal utgangspunktet vårt vera å gjera det beste for barnet. Så om vi er flinke å observera, undersøkja, ta imot råd av kollegaer og andre som kan hjelpa oss å ta riktig val, så er det valget vi tar, gjort i beste meinig for barnet uansett.
Hei Lone, eit innlegg med eit vanskeleg tema dette her,og er ein litt realistisk så veit ein at dette vil ein som lærar sikkert koma borti ein eller annan gong i løpet av vår yrkesliv.( grusomt men slik er realitetane )
Eg trur at det er viktig å fylgja reglar,å ha dokumentasjon, har ein mistanke om noko så prøv å observer dette barnet ei lita stund, prøv å leggja merke til detaljar og korleis han/ ho er i skulesituasjonen. Ein kan sjølvsagt ikkje kontakte instansar utan godt grunnlag, men dette vil me som lærara sjå etter kvart som me vert meir erfarne. Det er viktig å ikkje gjera forsøk på å løyse dette sjølv i alle fall, det å sjå si eiga begrensing og be om råd og støtte hos kollegaer eller andre instansar er eit teikn på fagleg dyktighet. Men me kan gjera jobben vår godt,og då fangar me raskt opp slike ting som omsorgsvikt eller andre alarmerande ting, og gir tilbakemeldingar om det til dei rette instansane som ppt tjenesta, og barnevern til dømes. Barnet kjem fyrst som du seier. Samstundes er det og viktig å ha ein dialog med foreldra om kva som er gjort og kvifor,og kanskje kan ting løysast over tid med litt hjelp og rettleing til foreldra.
Den utvida rolla til ein lærar er vid og her er nokre viktige punkt.
Den ”utvida lærarrolla”, består av å:
1.Ivareta born sine grunnleggjande behov
2.Visa evne til kontakt & nærleik
”Sjå” det einskilde bornet
3.Klassemiljøarbeid – sosialt førebyggjande arbeid (læraren som ”sosialarbeidar”)
4.Støtta foreldra i omsorgsarbeidet
Kompensatorisk omsorgsarbeid (læraren som ”foreldre erstatning” og ”reparatør”)
5.Omsorgsmessig observasjon ved omsorgssvikt (går på at ”… læraren pliktar å melda i frå…”)
Så rettningfsliinene er der, det er berre å gjera valet og ta konsekvensane av det. Det er vår jobb.
ha ei fin helg vidare Lone.
Mvh Kjerstin
Ja hva skal en gjøre? Vanskelig! Jeg ville nok sett det litt under tid og sett hva som gjentar seg og ikke. En samtale med noen om hva en har lagt merke til kan heller ikke skade. Kansje andre kan bli oppmerksom på hva du har sett, og følge litt nermere med den neste tiden? En bør passe på at denne "overvåkingen" da vil gå over en gitt tid slik at en ikke fortsetter utover i lengre tider. Har flere den samme oppfatningen kan det vertall være lettere å gå videre med det. Barna er det viktigste uansett!
Legg inn en kommentar