Da var skoleåret på vei mot slutten. Utrolig men sant. Tiden har gått utrolig fort i år som i fjor. Eksamen nærmer seg med stormskritt, og jeg kjenner skuldrene kryper seg opp mot øreflippene.
Jeg synes dette året har vært tungt, men ikke uhåndterbart. Jeg har lært mye i alle fag. Noe mer nyttig enn andre. I pedagogikk har jeg fått brukt mine kunnskaper, hovedsakelig på de aller minste i skolen. I den klassen jeg var i, var motivasjon noe noen av elevene måtte svømme i for å ikke miste motet. Jeg føler selv at dette var noe jeg fikk til å gi, spesielt de som trenger det mest, men vi var på det meste en voksen på 3 barn. Dette er ikke en realitet i skolen i dag, og jeg har fått se helt tydelig, hvor vanskelig det kan være å se alle elever i en klasse hver dag.
Vi har også fått ny lærer i pedagogikk i tillegg til Torill, og det er ekstra kjekt at Åsild også er fra Austevoll!!
Ellers kan jeg si, at jeg ikke er den som har hatt mest utbytte av blogging, men det rekner jeg med er synlig, men det har vært greit. Synes vi kunne hatt mer pedagogikkundervisning i år (som i fjor). Det er ett modningsfag, så kanskje jeg får noen aha opplevelser før eksamen?
Lykke til med eksamenslesing alle sammen!!
fredag 18. april 2008
torsdag 17. april 2008
ungdom og rus
Det er mange endringer i ungdomstiden. Kroppen forandrer seg, en får andre tanker og følelser, og ikke minst en hunger etter å bli akseptert!
Det jeg kommer til å fokusere på i dette blogginlegget, er det ukritiske synet ungdom har til rusmidler, og hvilke konsekvenser dette får for elevene.
I sin søken etter tilhørighet og aksept, blir grenser presset til urovekkende høyder. Forskning viser at ungdommene blir yngre og yngre, og flere og flere, når de drikker alkohol første gangen. Hva er grunnen til dette?
Jeg tror at en grunn, kan være gruppepress. En blir ikke med i gjengen, om en er feig og ikke tørr drikke. Eller de vil utforske noe nytt og spennende. Mange tørr ikke bryte opp, og si at det ikke er greit å drikke alkohol, eller ruse seg på andre måter, selv om de ønsker det. Frykten for å bli utestengt og avvist, er så stor, at de følger strømmen i vennegjengen. Det er jo ingen som vil være annerledes.
Holdningskampanjer er veldig viktig i denne sammenheng, AN er et godt eksempel på dette. Videre er det utrolig viktig at ungdommen og folk ellers får selvtillit og føler at de blir verdsatt av andre. Et annet viktig moment i kampen mot alkohol er at ungdommen blir motivert til å bruke fritiden til noe meningsfullt. Ungdom bør engasjere seg innen sunne aktiviteter som f.eks. idrett, speidern eller andre hobbyer. Det viktigste er å ha noe å være opptatt av, ikke drive gatelangs. Mange ungdommer søker til såkalte belastede miljøer fordi de ikke har tilhørighet andre steder. Når du er ung er det viktig å ha et sted du føler deg velkommen
Blir det gjort nok med holdningsendrende kampanjer i skolen?
Det jeg kommer til å fokusere på i dette blogginlegget, er det ukritiske synet ungdom har til rusmidler, og hvilke konsekvenser dette får for elevene.
I sin søken etter tilhørighet og aksept, blir grenser presset til urovekkende høyder. Forskning viser at ungdommene blir yngre og yngre, og flere og flere, når de drikker alkohol første gangen. Hva er grunnen til dette?
Jeg tror at en grunn, kan være gruppepress. En blir ikke med i gjengen, om en er feig og ikke tørr drikke. Eller de vil utforske noe nytt og spennende. Mange tørr ikke bryte opp, og si at det ikke er greit å drikke alkohol, eller ruse seg på andre måter, selv om de ønsker det. Frykten for å bli utestengt og avvist, er så stor, at de følger strømmen i vennegjengen. Det er jo ingen som vil være annerledes.
Holdningskampanjer er veldig viktig i denne sammenheng, AN er et godt eksempel på dette. Videre er det utrolig viktig at ungdommen og folk ellers får selvtillit og føler at de blir verdsatt av andre. Et annet viktig moment i kampen mot alkohol er at ungdommen blir motivert til å bruke fritiden til noe meningsfullt. Ungdom bør engasjere seg innen sunne aktiviteter som f.eks. idrett, speidern eller andre hobbyer. Det viktigste er å ha noe å være opptatt av, ikke drive gatelangs. Mange ungdommer søker til såkalte belastede miljøer fordi de ikke har tilhørighet andre steder. Når du er ung er det viktig å ha et sted du føler deg velkommen
Blir det gjort nok med holdningsendrende kampanjer i skolen?
opp av sofaen
Vi leser stadig, at dagens barn og unge er tjukkere enn noen gang. Diabetes type 2, eller gammelmans diabetes, blir rammet av flere og flere av våre yngre samfunsborgere. Det er ikke bare våre håpefulle som er blitt tjukkere de siste årene. Også vi voksne har est ut, og gjennomsnitsvekten til en voksen person, er økt med flere kilo. Dette fører igjen til at vi føder større og større barn, som igjen fører til farlige fødsler, haste keisersnitt osv. Elendigheten vil ingen ende ta..... :-)
Men hva er egentlig grunnen til dette. Det må vel være noen vi kan legge skylden på? Og det er det. Vi er skylden! En kan hyle opp, og klage på at de sunne alternativene er dyrere enn de mindre sunne, men den funker bare ikke. Dagens barn og unge, er mye mer passive og innaktive enn for bare noen år side. JEG liker å skylde på den fasinerende teknologien vi har fått. Barn trenger ikke lenger gå på besøk til hver andre for å være sosiale. Det er jo bare å koble seg til MSN, og om ikke det er nok, har de aller fleste web kamera, og da har en plutselig hele venneflokken på rommet. Selv om de i realiteten er hjemme på sine egne rom.
Men teknologien er fremtiden vår, vil da noen si. Vist er den det. Nå kan vi snart ha robothushjelp, tannpussemaskiner, rompetørkere og andre "praktiske" duppeditter som gjør at vi snart ikke trenger å reise oss fra sengen hver dag, men bare av og til for å sette "hushjelpen" på lading.
Jeg skal ikke rope så høyt, for jeg er en av de som øker vekt gjennomsnittet, og jeg hadde antagelig fått angstanfall og store depresjoner om min kjære DELL hadde tatt kvelden, men jeg er fast bestemt på at frisk luft og bevegelser, gjør hverdagen lettere, øker energiet i kroppen, som igjen fører til mer vellvære hos den enkelte. Vi blir opplagt til å klare våre daglige gjøremål. Så hva må gjøres? Vi må komme oss opp av sofaen før rompa gror fast.
Vi må gå forran med ett godt eksempel for våre barn og unge.
Men hva er egentlig grunnen til dette. Det må vel være noen vi kan legge skylden på? Og det er det. Vi er skylden! En kan hyle opp, og klage på at de sunne alternativene er dyrere enn de mindre sunne, men den funker bare ikke. Dagens barn og unge, er mye mer passive og innaktive enn for bare noen år side. JEG liker å skylde på den fasinerende teknologien vi har fått. Barn trenger ikke lenger gå på besøk til hver andre for å være sosiale. Det er jo bare å koble seg til MSN, og om ikke det er nok, har de aller fleste web kamera, og da har en plutselig hele venneflokken på rommet. Selv om de i realiteten er hjemme på sine egne rom.
Men teknologien er fremtiden vår, vil da noen si. Vist er den det. Nå kan vi snart ha robothushjelp, tannpussemaskiner, rompetørkere og andre "praktiske" duppeditter som gjør at vi snart ikke trenger å reise oss fra sengen hver dag, men bare av og til for å sette "hushjelpen" på lading.
Jeg skal ikke rope så høyt, for jeg er en av de som øker vekt gjennomsnittet, og jeg hadde antagelig fått angstanfall og store depresjoner om min kjære DELL hadde tatt kvelden, men jeg er fast bestemt på at frisk luft og bevegelser, gjør hverdagen lettere, øker energiet i kroppen, som igjen fører til mer vellvære hos den enkelte. Vi blir opplagt til å klare våre daglige gjøremål. Så hva må gjøres? Vi må komme oss opp av sofaen før rompa gror fast.
Vi må gå forran med ett godt eksempel for våre barn og unge.
PPT
Aldri har ventelisten hos PP-tenesten vært lenger enn det den er nå. Aldri har så mange barn hatt sin egen mappe hos PPT, som det er nå. Hvorfor denne økningen? Har barn mer problemer nå enn før? Klarer ikke skolen håndtere de elevene som trenger ekstra hjelp?
Mye av den jobben PPT gjør i skolen, kan lærerene gjøre selv. Så hva er årsaken til denne økningen? VG intervjuet mange lærere i høst, og en ting kom igjen for mange ganger. Lærerne var slitne. De følte seg ikke bare som lærere lenger, men som sosialarbeidere, pedagoger og psykologer. Mens dette presset er komt på lærere, er assistentstillingene gått ned. Hva er grunnen til dette? Er "kriteriene" for å få assistenttimer til elever med ekstra behov, blitt høyere? En av grunnene til dette, er at undervisningene, i tråd med LK06, er blitt mer tilpasset.
Blir da PPT en måte for skolene å få inn flere midler og ekstrahjelp, der det kanskje ikke er nødvendig?
en artikkel fra Bergens Tidenet
http://www.bt.no/lokalt/bergen/article546582.ece
Mye av den jobben PPT gjør i skolen, kan lærerene gjøre selv. Så hva er årsaken til denne økningen? VG intervjuet mange lærere i høst, og en ting kom igjen for mange ganger. Lærerne var slitne. De følte seg ikke bare som lærere lenger, men som sosialarbeidere, pedagoger og psykologer. Mens dette presset er komt på lærere, er assistentstillingene gått ned. Hva er grunnen til dette? Er "kriteriene" for å få assistenttimer til elever med ekstra behov, blitt høyere? En av grunnene til dette, er at undervisningene, i tråd med LK06, er blitt mer tilpasset.
Blir da PPT en måte for skolene å få inn flere midler og ekstrahjelp, der det kanskje ikke er nødvendig?
en artikkel fra Bergens Tidenet
http://www.bt.no/lokalt/bergen/article546582.ece
refleksjon fra praksis
Denne praksisperioden har vært veldig forskjellig fra forrige periode. Den første uken, hadde vi overtagelsespraksis, og jeg tok, sammen med Kjerstin, over 4 trinnet. Dette er en klasse verken jeg eller Kjerstin kjente, men vi fikk god informasjon av Kari før hun reiste.
Selv om det var litt ”skummelt” å plutselig være uten lærere på skolen, var det også en positiv opplevelse å ikke ha vurderende øyner på seg under undervisningen. Jeg har jobbet en del som vikar, og jeg vet at jeg jobber bedre og er mer avslappet om jeg har klassen alene, enn om det er noen som vurderer meg i det jeg gjør.
Første uken gikk utrolig fort. Jeg var heldig som kom på gruppe med Kjerstin, og vi fungerte fint i lag. Det å ha en helt ny klasse, var spennende både for oss og elevene. Det var tydelig at elevene var spente og gledet seg til vi skulle komme. Denne klassen har aldri hatt studenter, så vi var spente på hvordan de kom til å reagere. Alle elevene hadde på seg navnelapper de to første dagene, og jeg er imponert over meg selv hvor lett det var å huske navnene deres. Jeg liker ikke å kalle verken store eller små for ”du”, så jeg pugget så godt jeg kunne, og fikk litt hjelp av elevene om jeg stod fast.
Undervisningstimene gikk veldig bra. Jeg hadde hovedansvaret for norsk og matematikk. I norsk skulle de begynne med temaet eventyr. Dette var ganske nytt for de, så jeg begynte fra starten. Matematikk synes jeg var verre. Her var også nivåforskjellene større, og tilpassede oppgaver ble en større nødvendighet. Jeg viste at de hadde gått igjennom multiplikasjon og divisjon, men jeg viste ikke hvor langt de var kommet i de forskjellige temaene, så jeg valgte å gå bort fra divisjon, og kun konsentrere meg og multiplikasjon. Dette var en avgjørelse jeg tok på egenhånd, men følte den var riktig. Viser til arbeidsplanene til elevene http://skule.stord.kommune.no/sagvaag/arbeidsplan.htm
Andre uken ble også litt avstumpet, siden vi skulle gå inn i 3 trinnet de to siste dagene i uken. Vi avtalte med Åsne, at vi skulle observere henne + hjelpe til når elevene skulle jobbe med skolearbeid. Det føltes litt unaturlig for oss å gå inn i en klasse vi ikke kjente å ha undervisning, men vi fant ut at vi ville ha mer læringsutbytte å observere hvordan Åsne underviser. Jeg hadde sykt barn fredagen, så da var jeg ikke med, men torsdagen fikk jeg mye ut av. Måte hun var med elevene imponerte meg. Når hun irettesatte elever, var det på en grei og rolig måte, og den respekten hun samtidig viste hver enkelt, var utrolig flott. Vi må ikke glemme at det er små mennesker vi har kontakt med, og de krever respekt på samme måte som voksne gjør. Hun holdt også roen i klassen uten at hun trengte verken heve stemmen eller endre måte hun snakket til eleven på.
Den siste uken var også annerledes i forhold til de andre. Vi hadde ingen undervisningstimer, men konsentrerte oss om temaet påske. Vi valgte da å lage påskepynt. Denne forandringen fra hverdagen så ut til å glede elevene mye. Om vi ser på det å sy for eksempel, gikk dette over all forventning. Noen tok syvmilssting, mens noen gjorde seg skikkelig flid med arbeidet. Alle er forskjellig, men alle de tre aktivitetene vi hadde i temaet påske, falt i smak. Det var nok ikke alle som likte alt, men alle likte noe, og stoltheten etter ett ferdig produkt, stod skrevet i ansiktene deres.
Jeg føler jeg har nådd alle målene mine denne praksisperioden.
Målene mine var;
bli kjend med elevane
få oppleve kvardagen til ein lærar, utan å ha praksislærar ein kan be om råd etc
få sjå kva ansvar ein lærar har i løpet av dagen og veka
vekse erfaringsmessig
Jeg ble kjent med elevene i 4 trinnet, og fikk prøve meg på undervisning for de litt eldre enn 1 trinnet. Vi måtte også være selvstendige, og finne ut av ting og evt. problemer som oppstod i uke 9 da vi hadde overtagelsespraksis. For min del, føltes det mer som virkelighet denne uken i praksis enn det vi er vant til.
I denne praksisperioden har jeg alt i alt vært mye mer avslappet i forholt til undervisning jeg har hatt ansvar for. Dette til tross for at jeg har undervist elever jeg ikke har hatt før eller kjenner. Dette kan selvsagt også ha noe med at jeg har vært en del vikar etter jul, men hovedsakelig kommer dette av at jeg føler jeg kjenner elever og lærere godt på Sagvåg. Jeg engstet meg ikke lenger for alt mulig som kunne komme til å skje i en undervisningstime, men fokuserte på det som skulle gjøres, og om det skulle dukke opp ett problem, så ble det tatt der og da. Jeg har selvsagt en B plan når jeg lager ett undervisningsopplegg, men det har sjelden eller aldri blitt brukt. Det er ikke alle undervisningstimer som har vært like gode, men det er også noe jeg lærer av.
Selv om det var litt ”skummelt” å plutselig være uten lærere på skolen, var det også en positiv opplevelse å ikke ha vurderende øyner på seg under undervisningen. Jeg har jobbet en del som vikar, og jeg vet at jeg jobber bedre og er mer avslappet om jeg har klassen alene, enn om det er noen som vurderer meg i det jeg gjør.
Første uken gikk utrolig fort. Jeg var heldig som kom på gruppe med Kjerstin, og vi fungerte fint i lag. Det å ha en helt ny klasse, var spennende både for oss og elevene. Det var tydelig at elevene var spente og gledet seg til vi skulle komme. Denne klassen har aldri hatt studenter, så vi var spente på hvordan de kom til å reagere. Alle elevene hadde på seg navnelapper de to første dagene, og jeg er imponert over meg selv hvor lett det var å huske navnene deres. Jeg liker ikke å kalle verken store eller små for ”du”, så jeg pugget så godt jeg kunne, og fikk litt hjelp av elevene om jeg stod fast.
Undervisningstimene gikk veldig bra. Jeg hadde hovedansvaret for norsk og matematikk. I norsk skulle de begynne med temaet eventyr. Dette var ganske nytt for de, så jeg begynte fra starten. Matematikk synes jeg var verre. Her var også nivåforskjellene større, og tilpassede oppgaver ble en større nødvendighet. Jeg viste at de hadde gått igjennom multiplikasjon og divisjon, men jeg viste ikke hvor langt de var kommet i de forskjellige temaene, så jeg valgte å gå bort fra divisjon, og kun konsentrere meg og multiplikasjon. Dette var en avgjørelse jeg tok på egenhånd, men følte den var riktig. Viser til arbeidsplanene til elevene http://skule.stord.kommune.no/sagvaag/arbeidsplan.htm
Andre uken ble også litt avstumpet, siden vi skulle gå inn i 3 trinnet de to siste dagene i uken. Vi avtalte med Åsne, at vi skulle observere henne + hjelpe til når elevene skulle jobbe med skolearbeid. Det føltes litt unaturlig for oss å gå inn i en klasse vi ikke kjente å ha undervisning, men vi fant ut at vi ville ha mer læringsutbytte å observere hvordan Åsne underviser. Jeg hadde sykt barn fredagen, så da var jeg ikke med, men torsdagen fikk jeg mye ut av. Måte hun var med elevene imponerte meg. Når hun irettesatte elever, var det på en grei og rolig måte, og den respekten hun samtidig viste hver enkelt, var utrolig flott. Vi må ikke glemme at det er små mennesker vi har kontakt med, og de krever respekt på samme måte som voksne gjør. Hun holdt også roen i klassen uten at hun trengte verken heve stemmen eller endre måte hun snakket til eleven på.
Den siste uken var også annerledes i forhold til de andre. Vi hadde ingen undervisningstimer, men konsentrerte oss om temaet påske. Vi valgte da å lage påskepynt. Denne forandringen fra hverdagen så ut til å glede elevene mye. Om vi ser på det å sy for eksempel, gikk dette over all forventning. Noen tok syvmilssting, mens noen gjorde seg skikkelig flid med arbeidet. Alle er forskjellig, men alle de tre aktivitetene vi hadde i temaet påske, falt i smak. Det var nok ikke alle som likte alt, men alle likte noe, og stoltheten etter ett ferdig produkt, stod skrevet i ansiktene deres.
Jeg føler jeg har nådd alle målene mine denne praksisperioden.
Målene mine var;
bli kjend med elevane
få oppleve kvardagen til ein lærar, utan å ha praksislærar ein kan be om råd etc
få sjå kva ansvar ein lærar har i løpet av dagen og veka
vekse erfaringsmessig
Jeg ble kjent med elevene i 4 trinnet, og fikk prøve meg på undervisning for de litt eldre enn 1 trinnet. Vi måtte også være selvstendige, og finne ut av ting og evt. problemer som oppstod i uke 9 da vi hadde overtagelsespraksis. For min del, føltes det mer som virkelighet denne uken i praksis enn det vi er vant til.
I denne praksisperioden har jeg alt i alt vært mye mer avslappet i forholt til undervisning jeg har hatt ansvar for. Dette til tross for at jeg har undervist elever jeg ikke har hatt før eller kjenner. Dette kan selvsagt også ha noe med at jeg har vært en del vikar etter jul, men hovedsakelig kommer dette av at jeg føler jeg kjenner elever og lærere godt på Sagvåg. Jeg engstet meg ikke lenger for alt mulig som kunne komme til å skje i en undervisningstime, men fokuserte på det som skulle gjøres, og om det skulle dukke opp ett problem, så ble det tatt der og da. Jeg har selvsagt en B plan når jeg lager ett undervisningsopplegg, men det har sjelden eller aldri blitt brukt. Det er ikke alle undervisningstimer som har vært like gode, men det er også noe jeg lærer av.
Ikke alle bør bli lærere
Jeg vil skrive litt om likestilling. Jeg tar ikke for meg alt om likestilling her, men drar inn en liten historie som søsteren min fortalte meg da hun gikk i 4 eller 5 trinnet. Jeg mener at alle elever skal behandles med respekt uansett hva forutsetninger de har, evner og faglig nivå. Dette er noe jeg synes skal stå øverst på listen til lærere, men jeg vet at ikke alle er enig med meg i dette.
Historien er 10 – 11 år gammel, men søsteren min husker det som om det var i går. I hennes klasse, hadde de en jente som slet med store lese- og skrivevansker. Dette viste klassen OG selvsagt læreren. I en time, var elevene urolige, og læreren klarte ikke få kontroll. Hun presterte da å si høyt, at om de ikke kunne være stille, måtte ”Kari” lese i hele timen.
Det skal sies at læreren ikke fortsatte på den skolen. Hvilken grunn det var, vet jeg ikke…..
Hva sier vi da som foreldre, når barna våre kommer hjem og forteller hva læreren har sagt? Hvordan reagerer foreldrene til elever som blir direkte mobbet av læreren sin? Og ikke minst, hvordan håndterer skoleledelsen en sånn uttalelse fra en av sine ansatte. Det skal sies, at dette ikke var ett enkelttilfelle.
Jeg skal ikke gå inn på foreldrerollen i dette blogginnlegget, for det er ikke det jeg ønsker å fokusere på i denne omgang, men hvordan skoleledelsen håndterer sånne saker. Jeg kjenner at jeg blir veldig følelsesmessig engasjert, og det skrikes OPPSIGELSE i mitt hode, men hvordan håndteres sånne saker. Jeg vil påstå at dette er dirkete mobbing av en enkeltelev, sjikanering og stigmatisering. Hva vil være en grei å rettferdig måte å håndtere enn sånn sak?
En ting jeg mener er utrolig viktig, er at denne eleven får vite at det ikke er greit å bli behandlet på denne måten. Men er skaden allerede skjedd når en lærer kommer med en sånn uttalelse? Eller for å si det på en annen måte, kan dette såret leges helt, eller vil det alltid være ett litt verkende arr resten av livet?
En annen ting som er selvsagt, er å ta dette opp med læreren. Det skrikes fortsatt OPPSIGELSE i hodet mitt, men hva gjøres egentlig i sånne saker?
Mine meninger (kan endres)
Snakke med læreren
Snakke med foreldrene til eleven og få til en dialog, der foreldrene føler seg trygge på skoleledelsen.
Ta kontakt med skolekontoret og få en objektiv person inn i bildet?
En ting er i alle fall sikkert. Dette kan ikke kostes under teppe.
Historien er 10 – 11 år gammel, men søsteren min husker det som om det var i går. I hennes klasse, hadde de en jente som slet med store lese- og skrivevansker. Dette viste klassen OG selvsagt læreren. I en time, var elevene urolige, og læreren klarte ikke få kontroll. Hun presterte da å si høyt, at om de ikke kunne være stille, måtte ”Kari” lese i hele timen.
Det skal sies at læreren ikke fortsatte på den skolen. Hvilken grunn det var, vet jeg ikke…..
Hva sier vi da som foreldre, når barna våre kommer hjem og forteller hva læreren har sagt? Hvordan reagerer foreldrene til elever som blir direkte mobbet av læreren sin? Og ikke minst, hvordan håndterer skoleledelsen en sånn uttalelse fra en av sine ansatte. Det skal sies, at dette ikke var ett enkelttilfelle.
Jeg skal ikke gå inn på foreldrerollen i dette blogginnlegget, for det er ikke det jeg ønsker å fokusere på i denne omgang, men hvordan skoleledelsen håndterer sånne saker. Jeg kjenner at jeg blir veldig følelsesmessig engasjert, og det skrikes OPPSIGELSE i mitt hode, men hvordan håndteres sånne saker. Jeg vil påstå at dette er dirkete mobbing av en enkeltelev, sjikanering og stigmatisering. Hva vil være en grei å rettferdig måte å håndtere enn sånn sak?
En ting jeg mener er utrolig viktig, er at denne eleven får vite at det ikke er greit å bli behandlet på denne måten. Men er skaden allerede skjedd når en lærer kommer med en sånn uttalelse? Eller for å si det på en annen måte, kan dette såret leges helt, eller vil det alltid være ett litt verkende arr resten av livet?
En annen ting som er selvsagt, er å ta dette opp med læreren. Det skrikes fortsatt OPPSIGELSE i hodet mitt, men hva gjøres egentlig i sånne saker?
Mine meninger (kan endres)
Snakke med læreren
Snakke med foreldrene til eleven og få til en dialog, der foreldrene føler seg trygge på skoleledelsen.
Ta kontakt med skolekontoret og få en objektiv person inn i bildet?
En ting er i alle fall sikkert. Dette kan ikke kostes under teppe.
foreldresamarbeid
Mandag 14.04.08
I dag har vi jobbet med disposisjonen til muntlig eksamen. Jeg er på gruppe med Helle og Monica, og skal ha om foreldresamarbeid. Det vi først merket, er at det ikke står så mye om dette i pensumlitteraturen vår, så vi valgte derfor å se på hva Vibeke Holthe sier om dette. Hun er lektor i pedagogikk, og har sett spesielt på dette. Det er mange synsinger og meninger om hva foreldresamarbeid er. Noen foreldre mener at det er skolen sin oppgave å oppdra sine håpefulle. Det er også foreldre som synes det er vanskelig å involvere seg i skolegangen til barna sine, for de vet ikke hvordan de skal forholde seg, eller hvilke rettigheter de faktisk har.
Det finnes forskjellige måter foreldre og foresatte kan komme på banen og si sine meninger. Foreldreråd (gjelder alle foreldrene)
Foreldrekontakter – basisgruppe/trinn
I tillegg er vanlig praksis at foeldrerådet har et arbeidsutvalg – FAU
Samarbeidsutvalget er skolens høyeste organ. Det skal sitte to foreldrerepresentanter i SU
Noen skoler har også ett driftsstyre (der den enkelte skole har ansvar for drift og økonomi) også her er det to foreldrerepresentanter.
I dag har vi jobbet med disposisjonen til muntlig eksamen. Jeg er på gruppe med Helle og Monica, og skal ha om foreldresamarbeid. Det vi først merket, er at det ikke står så mye om dette i pensumlitteraturen vår, så vi valgte derfor å se på hva Vibeke Holthe sier om dette. Hun er lektor i pedagogikk, og har sett spesielt på dette. Det er mange synsinger og meninger om hva foreldresamarbeid er. Noen foreldre mener at det er skolen sin oppgave å oppdra sine håpefulle. Det er også foreldre som synes det er vanskelig å involvere seg i skolegangen til barna sine, for de vet ikke hvordan de skal forholde seg, eller hvilke rettigheter de faktisk har.
Det finnes forskjellige måter foreldre og foresatte kan komme på banen og si sine meninger. Foreldreråd (gjelder alle foreldrene)
Foreldrekontakter – basisgruppe/trinn
I tillegg er vanlig praksis at foeldrerådet har et arbeidsutvalg – FAU
Samarbeidsutvalget er skolens høyeste organ. Det skal sitte to foreldrerepresentanter i SU
Noen skoler har også ett driftsstyre (der den enkelte skole har ansvar for drift og økonomi) også her er det to foreldrerepresentanter.
Abonner på:
Innlegg (Atom)